Hm. Ser at denne bloggen har ligget død i et par år. Jada. Som man reder ligger man, og her har det sant å si ikke vært redet noe som helst siden oktober 2014.
Kanskje skal jeg vekke denne bloggen, som aldri har vært godt besøkt, til live igjen. Kanskje skal jeg la den hvile i fred.
Vi får se!
g
Treets ensomhet
og din.
Guds ensomhet
i alt som lever.
Denne trangen til å
navngi alt
Halley
Hale-Bopp
Hyakutake
universet
likevel navnløst
som fosteret i morslivet
før noen vet at det er der
Mens avstandene øker
mellom alt som er i bevegelse
står jeg urørlig på gatehjørnet
lytter
til suset
hysj
det stille suset
av mellomrom som vokser
usynlig og vilt
overalt, overalt
jeg rører ikke en muskel
ikke før du kommer forbi
og rekker frem hånden
som jeg tar imot
og jeg vet at dette er vårt
dette er vårt sekund, vår
nærhet til alt
som forlater oss
Den følgende teksten er et kort utdrag fra det fremtidige læreverket:
NORGE I EUROPA 1972-2022
Historieverk for 10. trinn
Utgitt på Gyldenhoug forlag, mai 2024
3. utgave, 2. opplag: 2030
Utdraget er gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse.
*
Folkemotstand og politisk seier
I valgåret 2013 fikk den Arbeiderparti-dominerte regjeringen gjennomslag for å lovbegrense tiggingen i Norge. Lovforslaget hadde solid støtte i de største opposisjonspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet.
Motstanden mot tigging – særlig når den ble utført av rumenske statsborgere – hadde på denne tiden vokst kraftig i landet vårt og nærmest tatt form av en folkebevegelse. Et talende eksempel i så måte er tobarnsfaren fra Yggdalen, som høsten 2012 var på helgebesøk i hovedstaden. Der ble han så brydd av å se så mange tiggere på nært hold at han umiddelbart etter hjemkomst skrev et indignert brev til justisminister Faremo (Arbeiderpartiet), på vegne av lokalsamfunnet i Yggdalen. «Vi frykter utviklingen», skrev han.
Faremo tok mannen på alvor, for hun fikk tusenvis av slike brev fra bekymrede og indignerte norske familiefedre. Og jo lengre unna hovedstaden de bodde, jo sterkere var deres brennende engasjement for å få bukt med tiggerproblemet i Oslos gater. Faremo merket seg dette geografisk betingede faktum, noe hun siden innrømmet i sine memoarer. Men hun hadde kviet seg for å påpeke dette i offentlighet, av frykt for at regjeringspartnerne i Senterpartiet skulle bli fornærmet og trekke sin støtte til den nye tiggerloven, som hun hadde arbeidet så hardt for å få enighet om og gjennomslag for.
Ny regjering, ny lov
Den nye loven fra 2013 gikk etter manges syn likevel ikke langt nok i retning av et generelt forbud mot tigging. Politiets fagforbund hadde allerede vinteren 2013 kommet sterkt på banen med et klart og utvetydig ønske om at Stortinget måtte vedta et generelt forbud mot tigging i Norge. Politiets argumentasjon var like pragmatisk uangripelig som den var blottet for etisk innhold: Politifolkene trengte klare lover å forholde seg til, ellers kunne ikke samfunnet forvente at de fikk gjort jobben sin.
Dette var et syn som vant stadig bredere støtte blant stortingsrepresentanter fra et vidt politisk spekter. Etter valget i september 2013 og det påfølgende regjeringsskiftet (se kapittel 2), skulle det ikke gå mer enn et drøyt år før den nye, Høyre-dominerte regjeringen – med sterk opposisjonsstøtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet – utvidet det begrensede tiggerforbudet til å bli et totalt «forbud mot alle former for tigging, alltid og overalt».
«Med denne loven har vi omsider dyttet Norge opp til den lovstandard som Europa har levd etter i lang tid», proklamerte justisminister Sandberg (Fremskrittspartiet) fra Stortingets talerstol, da loven ble vedtatt i februar 2015. Sandbergs utsagn skulle snart vise seg å få den utilsiktede konsekvens at Senterpartiets landsmøte i april gjorde helomvending i saken og ble iherdige motstandere av den loven de helt nylig hadde stemt for.
Norsk anerkjennelse – europeisk uro
I september 2017 fikk de norske cruiseskip-destinasjonene Oslo og Bergen skryt i det internasjonale magasinet Crucial Cruising, for å ha «Europas reneste og mest tiggerfrie gater». Den nasjonale gleden over en slik multinasjonal anerkjennelse ble kun i liten grad overskygget av at den sosiale uroen i Romania i oktober samme høst utviklet seg til borgerkrigslignende tilstander. Romania var i 2017 rangert som Europas fattigste land (ifølge FN), og samtidig det europeiske landet med lavest sosiopolitisk stabilitet (ifølge OSSE).
Disse krigshandlingene, ikke så altfor langt unna Europas geososiale episenter, skulle innlede en ny nedgangstid for det kontinentale bank- og børsvesen. Dette fikk imidlertid liten innvirkning på norsk økonomi, takket være den suksessfulle utbyggingen av tre nye oljefelter utenfor Lofoten og Vesterålen; Ola-, Borten- og Moe-feltene.
![(Foto: Malene Thyssen [GFDL (http://www.gnu.org/copyleft/fdl.html) or CC-BY-SA-2.5 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.5)], via Wikimedia Commons)](http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Boelge_stor.jpg)
(Foto: Malene Thyssen [GFDL (http://www.gnu.org/copyleft/fdl.html) or CC-BY-SA-2.5 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.5)%5D, via Wikimedia Commons)
Det kan være to uker ut i sommerferien, en formiddag ved et hav langt borte, med uendelig stor avstand til både forpliktelser, fortid og fremtid. Eller det kan være når jeg går inn på barnerommet for å bre dynen over en liten jente som sover så uendelig trygt og tungt, og jeg ser den vesle kroppen med det store hodet som allerede tenker og vet så mye.
Det kan være da. Eller det kan være på et helt annet tidspunkt. Jeg vet aldri helt når den kommer. Den bare er der. Kommer plutselig.
Bølgen.
Den kommer mot meg, skyller over meg, den uavvendelige, vakre, altomsluttende, formfullendte, tunge, erindringsmettede, myke, tunge, bløte Bølgen.
(Skjer det oftest om høsten? Når fargene og luktene er dype, sterke, fyldige, voldsomme? Ja, jeg tror det. Bølgen kommer oftest om høsten.)
Når Bølgen ruller over meg, da dukker det gjerne opp en plutselig og brennende trang til å sende et varmt, inderlig takkebrev til min innsiktsfulle «frøken» fra barneskolen. Eller til den kloke klasseforstanderen fra ungdomsskolen. Eller til min første pianolærer, som innviet meg i musikkens mysterier. Eller til ungdomspresten som viste meg tillit. Eller til en hel institusjon; til NRK, fordi de tror på kvalitet; til NSBs togansatte, som gjør så godt de kan; til leger, sykepleiere og jordmødre ved Rikshospitalet, fordi de hver eneste dag gjør så mye som er så viktig for så mange mennesker.
Ja, jeg vet det: Denne plutselige skrive-brev-trangen bærer unektelig melankoliens patetiske merke. Men, altså. Når den eventyrlige, formfullendte Bølgen skyller med fløyelsmyk uavvendelighet over sinnet og fører med seg minner om hengivenhet, takknemlighet, trygghet, mysterium og glemsel; da kjennes det aldri patetisk. Bare vakkert. Godt. Rett.
Men: Som oftest har Bølgen lagt seg til ro igjen lenge før jeg kommer så langt som til faktisk å skrive disse brevene. For det er jo så fint bare å være der, til stede i strømmen, la Bølgen skylle over meg, la kroppen og sinnet være strand, være sand, være glemsel og fortid, drøm og fremtid, et endeløst nå, utenfor tiden. Og så sovner jeg bare. Eller en treåring våkner med et hyl i barnerommet ved siden av. Eller nyhetene begynner på tv. Eller en femåring sparker sand i øynene mine på hylende vei ut i havet. Og Bølgen stanser. Solkremen lukter bare solkrem, den er ikke en duftende budbringer om uendelighet, hav, drøm, kjærlighet.
Uansett: Jeg er for ung ennå. Må vente noen år til, før disse brevene kan skrives. Gi melankolien troverdighet, la brevene henge litt til tørk bak ørene og modnes ennå noen år.
Iblant kjenner jeg en viss uro ved tanken på alle disse brevene jeg aldri skal få skrevet, alle ordene jeg aldri skal få sagt. Ja, det kan innimellom utvikle seg til en dyp, eksistensiell uro. På vei mot angst – angst for å forstå, fullt ut, hvor nådeløst kort livet er. Hvor komplisert. Og, på akkurat samme tid, forstå hvor påtrengende vakkert, godt og meningsfylt det er å oppleve livet her på jorden.
Når Bølgen kommer, kjenner jeg at vi er mange. For når Bølgen når frem til meg, da har den allerede rullet, opp og ned, frem og tilbake, millioner og milliarder av ganger, gjennom enda flere år, helt fra før skapelsen, helt fra Opprinnelsens mørke havkaos. Ja, det Bølgen vekker i meg og får meg til kjenne, det har mennesker kjent til alle tider. Tenk bare på alle de varme, inderlige brev som folk tenkte, men ikke skrev. De mange ord som aldri ble sagt. Ikke av de som var her før oss, ikke av deg, ikke av meg. Det er trist, forferdelig trist å tenke på.
Likevel. Når Bølgen skyller over deg, vet du det. At det finnes der likevel. Det usagte. Det uskrevne. Hvert ord. Hver setning. Alt sammen.
Bølgen vet. Bærer det videre. Helt frem.
Gjennom jobben som redaktør i Stefanusalliansen dukker problemet stadig vekk opp: Det er ofte forskjeller mellom de ulike medienes nyhetsrapportering fra én og samme hendelse. Så, hvem skal man stole på?
Tradisjonelt har de store, globale nyhetsbyråene (AFP, AP, NTB, REUTERS m.fl.) høy troverdighet når det gjelder nøytral og saklig nyhetsformidling. Alle norske aviser og medier av en viss størrelse benytter seg av til dels store mengder stoff fra disse byråene. Svært ofte legges byråenes artikler rett ut på det enkelte mediums nettsider (via ulike abonnementsordninger), uten at det blir redaksjonelt bearbeidet.
Man skal være klar over dette, når man leser nyheter på internett. Den samme korte REUTERS-meldingen kan bli publisert som nyhetssak både på bbc.com, vg.no, vartland.no, dagbladet.no, dagen.no, abcnews.com, aftenbladet.no, nrk.no, cnn.com osv osv osv. Grovt sagt: En hvilket som helst vestlig medieaktør av en viss størrelse kan publisere én og samme artikkel.
Dét kritiserer jeg ikke.
Men hva med oppfølgingen og etteretteligheten? Byråene er raskt ute med å sende ut korte artikler om aktuelle hendelser. Men så blir det altfor ofte stille. Sentral informasjon som til å begynne var vanskelig tilgjengelig (sånt som antall døde/sårede, hvem de skyldige er, årsaker og kontekst etc.) blir ikke oppdatert eller korrigert i senere oppfølgingsartikler. Jeg mistenker selvsagt ikke byråene for bevisst feilinformasjon. Men det er mitt klare inntrykk at nyhetsbyråenes journalister sjeldent oppholder seg lenge (hverken i tanke eller kropp) ved én og samme hendelse. De løper videre til nye hendelser – på journalisters vis. Men artiklene deres blir liggende igjen. På internett. Og der blir ufullstendig, iblant misvisende, informasjon stående ukorrigert.
Dét kritiserer jeg.
I tillegg er de store nyhetsbyråene forbløffende sløve med å oppgi kilder. Det kan ofte være umulig å finne ut om de selv har journalister på åstedet eller i nærheten, eller om de selv har klippet og sakset fra ulike lokale medier og på «ryktebørsen»; har de snakket med berørte personer på stedet, eller har de lest pressemeldinger fra lokale/nasjonale nyhetsbyråer og reprodusert disse? Dét er ikke galt i seg selv, men vi fortjener å få vite. I min jobb er jeg avhengig av å vite hvem jeg kan stole på, når jeg skriver en nyhetssak til våre nettsider. Gjennom erfaring lærer man hvilke nyhetstjenester som:
Jeg leser i dag alle nyhetsmeldinger fra AFP, AP, NTB og REUTERS med sterkt kritisk blikk. Som raske «news flash» kan disse nyhetstjenestene fungere ok. Men: Skal du skrive noe som er sant også om en måned eller to, så holder det ikke å bruke de store, globale nyhetsbyråene som eneste kilde.
I dag kommer det ingen argumenter, bare et oppkomme av ting som har provosert meg i det siste:
INNENRIKS: Det eksploderte som en bombe i det norske folk at det var statsministeren, ikke Kongen, som delte ut Krigskorset. Godt hjulpet av en samlet presse (er det ikke forbløffende hvor samlet den stort sett alltid er?), overdøvet protokollkrenkelsen fullstendig ethvert tilløp til kritisk debatt rundt NATOs langvarige militærengasjement i Afghanistan: Hva, hvordan, hvor lenge, og ikke minst: Går utviklingen i riktig retning?
UTENRIKS: NRKs Sigurd Falkenberg Mikkelsen presterte, gjennom et kort intervju med en skamløst desinformerende representant fra Muslimsk brorskap, å gi oss inntrykk av at de kristne i Egypt først og fremst har seg selv å takke for at de stadig angripes av radikale muslimer.
LOKALNYTT: Etaten «Omsorgsbygg» i Oslo innførte denne uken en regel om at ingen barnevogner kan stå inne på barnehagens område om natten. Det var nemlig noen som tente på en slik vogn en natt, i en barnehage et-eller-annet-sted i Oslo, og hele barnehagen kunne ha brent ned. Byråkratiets fantastiske løsning: Bort med barnevognene! Det er visst dem, ikke brannstifterne, som er problemet.
Argh. Argh. Argh.
Den rødgrønne regjeringen har siden dag én sluppet særdeles billig fra den påtagende indre uenighet og strid regjeringspartiene imellom. Det siste, og meget talende eksempelet, har vi nettopp fått, da Liv Signe Navarsete lot engasjement og trolig en hel del innestengt damp slippe løs for åpent kamera. Det rare er kanskje ikke at det skjer, det er rarere at det ikke skjer oftere.
Men det aller rareste er hvordan alle norske medier springer retningsløse rundt i brekende flokk med ett eneste fokus: Sinte-Sp. Haha. Så du hvor sint hun ble. Så pinlig. Moro. Endelig skjer det noe artig her. Kule bilder! Fnisfnis.
Det er påfallende lite fokus, eller intet fokus overhodet, på det underliggende problemet her: Hvordan kan det ha seg at Sp-statsråden Navarsete slipper så uhyre billig unna den ramsalte kritikk hun i samme slengen retter mot sin egen regjering? Som om hun selv og Sp er uskyldige ofre for en brutal overmakt, og ikke selv sitter ved maktens bord?
Denne gangen var det Navarsete og distriktssykehusene det gjaldt. Tidligere har det vært SV – særlig i miljø- og forsvarsspørsmål – som har talt sin egen regjering midt imot, for åpent kamera og til full pressedekning. Men pressefolkene lar dem slippe unna med det.
Det er min påstand at dette representerer noe helt nytt. De to foregående regjeringene – og i særlig grad den siste – la enormt med krefter ned i det interne arbeidet med å kunne fremstå samlet i vanskelige saker. Når de iblant ikke klarte det, kastet pressen seg over dem og startet spekulasjonene om hvor lenge alliansen kunne vare før den raknet.
Siden høsten 2005 har dette endret seg – først gradvis, men nå er endringen sluttført: Statsråder fra SV og Sp kan, uten å få problemer, tale seg selv midt imot.
Forstår de ikke at det er de som sitter ved makten? Det er ingen å skylde på. Sitter du selv i regjering, nytter det ikke å skylde på statsministeren eller et av de andre regjeringspartiene, når paritets hjertesaker faller fullstendig fra hverandre.
Da blir det – igjen – grunn til å minne om at de fleste norske journalister stemmer rødt. Jeg ser ingen grunn til å se bort fra dette, når man sammenligner journalistenes jernhanskebehandling av de foregående regjeringer, med den silkehanskebehandlingen dagens rødgrønne får av de samme journalister.
Norsk Misjon i Øst, hvor jeg jobber som redaktør for bladet Ropet fra Øst samt for nettsidene, har bestemt å finne nytt navn til organisasjonen.
Har du et forslag? Vi vil gjerne høre fra deg! Send inn dine forslag til nytt navn innen 15. mars. LES MER HER!
gislus 