Den følgende teksten er et kort utdrag fra det fremtidige læreverket:
NORGE I EUROPA 1972-2022
Historieverk for 10. trinn
Utgitt på Gyldenhoug forlag, mai 2024
3. utgave, 2. opplag: 2030
Utdraget er gjengitt med forfatterens velvillige tillatelse.
*
Folkemotstand og politisk seier
I valgåret 2013 fikk den Arbeiderparti-dominerte regjeringen gjennomslag for å lovbegrense tiggingen i Norge. Lovforslaget hadde solid støtte i de største opposisjonspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet.
Motstanden mot tigging – særlig når den ble utført av rumenske statsborgere – hadde på denne tiden vokst kraftig i landet vårt og nærmest tatt form av en folkebevegelse. Et talende eksempel i så måte er tobarnsfaren fra Yggdalen, som høsten 2012 var på helgebesøk i hovedstaden. Der ble han så brydd av å se så mange tiggere på nært hold at han umiddelbart etter hjemkomst skrev et indignert brev til justisminister Faremo (Arbeiderpartiet), på vegne av lokalsamfunnet i Yggdalen. «Vi frykter utviklingen», skrev han.
Faremo tok mannen på alvor, for hun fikk tusenvis av slike brev fra bekymrede og indignerte norske familiefedre. Og jo lengre unna hovedstaden de bodde, jo sterkere var deres brennende engasjement for å få bukt med tiggerproblemet i Oslos gater. Faremo merket seg dette geografisk betingede faktum, noe hun siden innrømmet i sine memoarer. Men hun hadde kviet seg for å påpeke dette i offentlighet, av frykt for at regjeringspartnerne i Senterpartiet skulle bli fornærmet og trekke sin støtte til den nye tiggerloven, som hun hadde arbeidet så hardt for å få enighet om og gjennomslag for.
Ny regjering, ny lov
Den nye loven fra 2013 gikk etter manges syn likevel ikke langt nok i retning av et generelt forbud mot tigging. Politiets fagforbund hadde allerede vinteren 2013 kommet sterkt på banen med et klart og utvetydig ønske om at Stortinget måtte vedta et generelt forbud mot tigging i Norge. Politiets argumentasjon var like pragmatisk uangripelig som den var blottet for etisk innhold: Politifolkene trengte klare lover å forholde seg til, ellers kunne ikke samfunnet forvente at de fikk gjort jobben sin.
Dette var et syn som vant stadig bredere støtte blant stortingsrepresentanter fra et vidt politisk spekter. Etter valget i september 2013 og det påfølgende regjeringsskiftet (se kapittel 2), skulle det ikke gå mer enn et drøyt år før den nye, Høyre-dominerte regjeringen – med sterk opposisjonsstøtte fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet – utvidet det begrensede tiggerforbudet til å bli et totalt «forbud mot alle former for tigging, alltid og overalt».
«Med denne loven har vi omsider dyttet Norge opp til den lovstandard som Europa har levd etter i lang tid», proklamerte justisminister Sandberg (Fremskrittspartiet) fra Stortingets talerstol, da loven ble vedtatt i februar 2015. Sandbergs utsagn skulle snart vise seg å få den utilsiktede konsekvens at Senterpartiets landsmøte i april gjorde helomvending i saken og ble iherdige motstandere av den loven de helt nylig hadde stemt for.
Norsk anerkjennelse – europeisk uro
I september 2017 fikk de norske cruiseskip-destinasjonene Oslo og Bergen skryt i det internasjonale magasinet Crucial Cruising, for å ha «Europas reneste og mest tiggerfrie gater». Den nasjonale gleden over en slik multinasjonal anerkjennelse ble kun i liten grad overskygget av at den sosiale uroen i Romania i oktober samme høst utviklet seg til borgerkrigslignende tilstander. Romania var i 2017 rangert som Europas fattigste land (ifølge FN), og samtidig det europeiske landet med lavest sosiopolitisk stabilitet (ifølge OSSE).
Disse krigshandlingene, ikke så altfor langt unna Europas geososiale episenter, skulle innlede en ny nedgangstid for det kontinentale bank- og børsvesen. Dette fikk imidlertid liten innvirkning på norsk økonomi, takket være den suksessfulle utbyggingen av tre nye oljefelter utenfor Lofoten og Vesterålen; Ola-, Borten- og Moe-feltene.
gislus 