Bølgen

(Foto: Malene Thyssen [GFDL (http://www.gnu.org/copyleft/fdl.html) or CC-BY-SA-2.5 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/2.5)%5D, via Wikimedia Commons)

Det kan være når jeg ligger i sengen med lukkede øyne og skal sove. Eller idet jeg drikker dagens første slurk kaffe. Det kan være når jeg lener meg tilbake i sofaen etter en strevsom dag som – tross alt – gikk bra. Eller idet stråler fra en døsig ettermiddagssol bryter gjennom stuevinduet og treffer meg i ansiktet.

Det kan være to uker ut i sommerferien, en formiddag ved et hav langt borte, med uendelig stor avstand til både forpliktelser, fortid og fremtid. Eller det kan være når jeg går inn på barnerommet for å bre dynen over en liten jente som sover så uendelig trygt og tungt, og jeg ser den vesle kroppen med det store hodet som allerede tenker og vet så mye.

Det kan være da. Eller det kan være på et helt annet tidspunkt. Jeg vet aldri helt når den kommer. Den bare er der. Kommer plutselig.

Bølgen.

Den kommer mot meg, skyller over meg, den uavvendelige, vakre, altomsluttende, formfullendte, tunge, erindringsmettede, myke, tunge, bløte Bølgen.

(Skjer det oftest om høsten? Når fargene og luktene er dype, sterke, fyldige, voldsomme? Ja, jeg tror det. Bølgen kommer oftest om høsten.)

Når Bølgen ruller over meg, da dukker det gjerne opp en plutselig og brennende trang til å sende et varmt, inderlig takkebrev til min innsiktsfulle «frøken» fra barneskolen. Eller til den kloke klasseforstanderen fra ungdomsskolen. Eller til min første pianolærer, som innviet meg i musikkens mysterier. Eller til ungdomspresten som viste meg tillit. Eller til en hel institusjon; til NRK, fordi de tror på kvalitet; til NSBs togansatte, som gjør så godt de kan; til leger, sykepleiere og jordmødre ved Rikshospitalet, fordi de hver eneste dag gjør så mye som er så viktig for så mange mennesker.

Ja, jeg vet det: Denne plutselige skrive-brev-trangen bærer unektelig melankoliens patetiske merke. Men, altså. Når den eventyrlige, formfullendte Bølgen skyller med fløyelsmyk uavvendelighet over sinnet og fører med seg minner om hengivenhet, takknemlighet, trygghet, mysterium og glemsel; da kjennes det aldri patetisk. Bare vakkert. Godt. Rett.

Men: Som oftest har Bølgen lagt seg til ro igjen lenge før jeg kommer så langt som til faktisk å skrive disse brevene. For det er jo så fint bare å være der, til stede i strømmen, la Bølgen skylle over meg, la kroppen og sinnet være strand, være sand, være glemsel og fortid, drøm og fremtid, et endeløst nå, utenfor tiden. Og så sovner jeg bare. Eller en treåring våkner med et hyl i barnerommet ved siden av. Eller nyhetene begynner på tv. Eller en femåring sparker sand i øynene mine på hylende vei ut i havet. Og Bølgen stanser. Solkremen lukter bare solkrem, den er ikke en duftende budbringer om uendelighet, hav, drøm, kjærlighet.

Uansett: Jeg er for ung ennå. Må vente noen år til, før disse brevene kan skrives. Gi melankolien troverdighet, la brevene henge litt til tørk bak ørene og modnes ennå noen år.

Iblant kjenner jeg en viss uro ved tanken på alle disse brevene jeg aldri skal få skrevet, alle ordene jeg aldri skal få sagt. Ja, det kan innimellom utvikle seg til en dyp, eksistensiell uro. På vei mot angst – angst for å forstå, fullt ut, hvor nådeløst kort livet er. Hvor komplisert. Og, på akkurat samme tid, forstå hvor påtrengende vakkert, godt og meningsfylt det er å oppleve livet her på jorden.

Når Bølgen kommer, kjenner jeg at vi er mange. For når Bølgen når frem til meg, da har den allerede rullet, opp og ned, frem og tilbake, millioner og milliarder av ganger, gjennom enda flere år, helt fra før skapelsen, helt fra Opprinnelsens mørke havkaos. Ja, det Bølgen vekker i meg og får meg til kjenne, det har mennesker kjent til alle tider. Tenk bare på alle de varme, inderlige brev som folk tenkte, men ikke skrev. De mange ord som aldri ble sagt. Ikke av de som var her før oss, ikke av deg, ikke av meg. Det er trist, forferdelig trist å tenke på.

Likevel. Når Bølgen skyller over deg, vet du det. At det finnes der likevel. Det usagte. Det uskrevne. Hvert ord. Hver setning. Alt sammen.

Bølgen vet. Bærer det videre. Helt frem.