Tradisjonelt har de store, globale nyhetsbyråene (AFP, AP, NTB, REUTERS  m.fl.) høy troverdighet når det gjelder nøytral og saklig nyhetsformidling. Alle norske aviser og medier av en viss størrelse benytter seg av til dels store mengder stoff fra disse byråene. Svært ofte legges byråenes artikler rett ut på det enkelte mediums nettsider (via ulike abonnementsordninger), uten at det blir redaksjonelt bearbeidet.

Man skal være klar over dette, når man leser nyheter på internett. Den samme korte REUTERS-meldingen kan bli publisert som nyhetssak både på bbc.com, vg.no, vartland.no, dagbladet.no, dagen.no, abcnews.com, aftenbladet.no, nrk.no, cnn.com osv osv osv. Grovt sagt: En hvilket som helst vestlig medieaktør av en viss størrelse kan publisere én og samme artikkel.

Dét kritiserer jeg ikke.

Men hva med oppfølgingen og etteretteligheten? Byråene er raskt ute med å sende ut korte artikler om aktuelle hendelser. Men så blir det altfor ofte stille. Sentral informasjon som til å begynne var vanskelig tilgjengelig (sånt som antall døde/sårede, hvem de skyldige er, årsaker og kontekst etc.) blir ikke oppdatert eller korrigert i senere oppfølgingsartikler. Jeg mistenker selvsagt ikke byråene for bevisst feilinformasjon. Men det er mitt klare inntrykk at nyhetsbyråenes journalister sjeldent oppholder seg lenge (hverken i tanke eller kropp) ved én og samme hendelse. De løper videre til nye hendelser – på journalisters vis. Men artiklene deres blir liggende igjen. På internett. Og der blir ufullstendig, iblant misvisende, informasjon stående ukorrigert.

Dét kritiserer jeg.

I tillegg er de store nyhetsbyråene forbløffende sløve med å oppgi kilder. Det kan ofte være umulig å finne ut om de selv har journalister på åstedet eller i nærheten, eller om de selv har klippet og sakset fra ulike lokale medier og på «ryktebørsen»; har de snakket med berørte personer på stedet, eller har de lest pressemeldinger fra lokale/nasjonale nyhetsbyråer og reprodusert disse? Dét er ikke galt i seg selv, men vi fortjener å få vite. I min jobb er jeg avhengig av å vite hvem jeg kan stole på, når jeg skriver en nyhetssak til våre nettsider. Gjennom erfaring lærer man hvilke nyhetstjenester som:

1. er etterrettelige og til å stole på,
2. er overfladiske, men likevel brukbare som delkilder,
3. er del av en større kampanjejournalistikk,
4. er lemfeldige i omgang med sannheten – så lenge de kan putte ord som drap, sex eller nonne (helst alle tre) i overskriften.

Jeg leser i dag alle nyhetsmeldinger fra AFP, AP, NTB og REUTERS med sterkt kritisk blikk. Som raske «news flash» kan disse nyhetstjenestene fungere ok. Men: Skal du skrive noe som er sant også om en måned eller to, så holder det ikke å bruke de store, globale nyhetsbyråene som eneste kilde.

INNENRIKS:   Det eksploderte som en bombe i det norske folk at det var statsministeren, ikke Kongen, som delte ut Krigskorset. Godt hjulpet av en samlet presse (er det ikke forbløffende hvor samlet den stort sett alltid er?), overdøvet protokollkrenkelsen fullstendig ethvert tilløp til kritisk debatt rundt NATOs langvarige militærengasjement i Afghanistan: Hva, hvordan, hvor lenge, og ikke minst: Går utviklingen i riktig retning?

UTENRIKS:   NRKs Sigurd Falkenberg Mikkelsen presterte, gjennom et kort intervju med en skamløst desinformerende representant fra Muslimsk brorskap, å gi oss inntrykk av at de kristne i Egypt først og fremst har seg selv å takke for at de stadig angripes av radikale muslimer.

LOKALNYTT:   Etaten «Omsorgsbygg» i Oslo innførte denne uken en regel om at ingen barnevogner kan stå inne på barnehagens område om natten. Det var nemlig noen som tente på en slik vogn en natt, i en barnehage et-eller-annet-sted i Oslo, og hele barnehagen kunne ha brent ned. Byråkratiets fantastiske løsning: Bort med barnevognene! Det er visst dem, ikke brannstifterne, som er problemet.

Argh. Argh. Argh.

Men det aller rareste er hvordan alle norske medier springer retningsløse rundt i brekende flokk med ett eneste fokus: Sinte-Sp. Haha. Så du hvor sint hun ble. Så pinlig. Moro. Endelig skjer det noe artig her. Kule bilder! Fnisfnis.

Det er påfallende lite fokus, eller intet fokus overhodet, på det underliggende problemet her: Hvordan kan det ha seg at Sp-statsråden Navarsete slipper så uhyre billig unna den ramsalte kritikk hun i samme slengen retter mot sin egen regjering? Som om hun selv og Sp er uskyldige ofre for en brutal overmakt, og ikke selv sitter ved maktens bord?

Denne gangen var det Navarsete og distriktssykehusene det gjaldt. Tidligere har det vært SV – særlig i miljø- og forsvarsspørsmål – som har talt sin egen regjering midt imot, for åpent kamera og til full pressedekning. Men pressefolkene lar dem slippe unna med det.

Det er min påstand at dette representerer noe helt nytt. De to foregående regjeringene – og i særlig grad den siste – la enormt med krefter ned i det interne arbeidet med å kunne fremstå samlet i vanskelige saker. Når de iblant ikke klarte det, kastet pressen seg over dem og startet spekulasjonene om hvor lenge alliansen kunne vare før den raknet.

Siden høsten 2005 har dette endret seg – først gradvis, men nå er endringen sluttført: Statsråder fra SV og Sp kan, uten å få problemer, tale seg selv midt imot.

Forstår de ikke at det er de som sitter ved makten? Det er ingen å skylde på. Sitter du selv i regjering, nytter det ikke å skylde på statsministeren eller et av de andre regjeringspartiene, når paritets hjertesaker faller fullstendig fra hverandre.

Da blir det – igjen – grunn til å minne om at de fleste norske journalister stemmer rødt. Jeg ser ingen grunn til å se bort fra dette, når man sammenligner journalistenes jernhanskebehandling av de foregående regjeringer, med den silkehanskebehandlingen dagens rødgrønne får av de samme journalister.

Har du et forslag? Vi vil gjerne høre fra deg! Send inn dine forslag til nytt navn innen 15. mars. LES MER HER!

Her er sangens vers 9, med tekst av den ironiske viseforfatter Astow Ericson. (Et tips til lærerne: Jo mindre barna som synger er, jo morsommere blir sangen. God jul!)

«Stillhet senket seg i stuen,
brutt av julerap og -stønn
fra de juleglade gamle
og den julesendte sønn.
Men da fram på julebordet
sattes juledram og røyk
gjorde gamlemor et hallingkast
så sengehalmen føyk.»

Det heter ikke «å gjøre en forskjell».

Det heter «å utgjøre en forskjell».

Joda, jeg vet at vår ellers meget veltalende utenriksminister Støre har kalt boken sin for «Å gjøre en forskjell». Og Plan Fadder har en annonsekampanje gående på VG Nett for tiden, hvor det også heter at «Du kan gjøre en forskjell». For å ta to av mange eksempler.

Ja, sannheten er faktisk den at stadig flere ser rart på deg (som om du var en fjern og irriterende hårete forfader av homo sapiens sapiens) hvis du snakker om å utgjøre en forskjell.

Likevel: Når jeg får bestemme, er det nettopp det det heter, blant annet i neste nummer av Ropet fra Øst: «Vi kan utgjøre en forskjell.»

TING TO

Det heter ikke «tenkt til å gjøre noe». Det heter «tenkt å gjøre noe».

Altså ikke: «Jeg har tenkt til å gå ut i kveld.»

Men: «Jeg har tenkt å gå ut i kveld.»

Vel, det var kveldens to små hjertesukk. I will survive dette også, tenker jeg.

*

(For øvrig er jeg lettere sjokkskadet etter å ha vært oppe i 700 visninger på bloggen min her en dag. Det er en økning så kraftig at jeg ikke klarer å regne den ut i prosenter. Derfor lurer jeg på om jeg nå skal selge sjelen min, det vil si legge inn lenker til VG Nett så ofte det er mulig – eller om jeg skal bevare min uskyld og fortsette som før, altså å slippe en ørliten fjert i kurvstolen med svært ujevne mellomrom. Hm.)

– [...] Det er ikke vanskelig å finne en dissident i et land med over 1,3 milliarder innbyggere, men poenget er at mange i Kina er fornøyd med hvordan de har det. Dette er bare nok et bidrag til å stemple Kina som et udemokratisk land, vurdert ut fra vestlige kriterier. Jeg mener det er totalt misforstått, og det vil kineserne også tenke.

Sier professor ved NTNU i Trondheim, Arnulf Kolstad, til VG Nett. Han vet helt sikkert mye mer om Kina enn meg. Men, jeg vet i det minste noe. Jeg vet at mens én ting kan gjøre seg gjeldende i en del av Kina, kan dette forholde seg totalt annerledes i en annen del av Kina. Og jeg vet at ytrings- og trosfriheten ikke er under angrep overalt i Kina, hele tiden. Men at den er det, i bestemte områder og i gitte situasjoner, dét skal det ikke være mulig for en redelig sjel å betvile.

Ja, det er saktens mye jeg ikke vet om dagens Kina. Men jeg vet noe.

Jeg vet at verdens menneskerettighetsorganisasjoner fulgte nøye med på kinesiske myndigheter i tiden før, under og etter OL i Beijing i 2008. Jeg vet at menneskerettighetssituasjonen forverret seg i denne perioden. Antallet vilkårlige arrestasjoner økte, blant annet gjaldt det husmenighetsledere.

Jeg vet at en annen av Kinas mange fengslede dissidenter, Alimuijang Yimiti, er dømt til 15 års fengsel for noe myndighetene kaller «irregulære religiøse aktiviteter».

Jeg vet at Kina er en bremsekloss i FN og andre internasjonale sammenhenger, når det gjelder å gjennomføre slagkraftige tiltak mot militærjuntaen i Burma.

Jeg vet at både Falun Gong, tibetanske buddhister og kristne husmenigheter har vært utsatt for gjentatte angrep og overgrep fra kinesisk politi og myndigheter, på grunn av sine religiøse aktiviteter.

Jeg vet at Kina, som hovedregel, tvangsreturnerer flyktninger fra Nord-Korea, hvis disse pågripes av kinesisk politi. Ved retur blir de i verste fall henrettet (det anses som landsforræderi å flykte fra Nord-Korea). Er man «heldig», blir man sendt til tvangsarbeid eller i en av de fryktede konsentrasjonsleirene.

Jeg skraper bare litt i overflaten med disse eksemplene. Men, det lille jeg vet, overbeviser meg om følgende: Arnulf Kolstad bagatelliserer menneskelig lidelse. Han fortrenger det han ikke liker og forvrenger virkeligheten. Han bestemmer seg for å overse de totalitære trekk ved det kinesisk-kommunistiske styresett. For øvrig har NTNUs professor Arnulf Kolstad en politisk fortid som bystyremedlem for SF, Sosialistisk Folkeparti.

– I Kina har de ikke en gang et eget ord for meg. De tenker hele tiden relatert til andre mennesker. Når vi snakker om ytringsfrihet er det ytringsfrihet i vår forstand vi mener. Kina realiserer menneskerettigheter i deres kultur og på deres utviklingsnivå.

Sier Kolstad, fremdeles ifølge VG Nett. Men: Poenget med universelle menneskerettigheter er vel nettopp at disse ikke er betinget av de skiftende lokale kulturelle og politiske forhold, men altså at de er universelle, ubetingede – og selvinnlysende? Kanskje professor Kolstad bør spørre Liu Xiaobo, Alimujiang Yimiti, Hua Huiqi, Gao Zhisheng (for å ta et svært lite utvalg) om de er enige i at kinesiske myndigheter utøver en klok menneskerettighetspolitikk, i tråd med kinesisk kultur?

Eller mener professor Kolstad at det er «innenfor den kinesiske kulturens naturlige rammer» at myndighetene fengsler mennesker de finner brysomme? Vi snakker jo her ikke om noen timer eller dager bak lås og slå – for to av de nevnte personene dreier det seg om rettskraftige dommer på elleve og femten år i fengsel.

Men, selvsagt. Som Kolstad så klokt påpeker, så har jo Kina tross alt 1,3 milliarder innbyggere. At noen av dem må sitte uskyldig fengslet i et år eller femten, bevares, det hører da bare med til områdets kulturelle egenart og lokalkoloritt!

Det overraskende ved Kolstads uttalelser er ikke at de er nye. Nei, det var den samme typen bevisst forvrengning og fortielse av virkeligheten som gjorde det mulig for norske intellektuelle venstreradikalere (som man ikke minst fant i Kolstads gamle SF) å gi sin støtte til Maos brutale regime.

Det overraskende er at det finnes tenkende mennesker som fremdeles bruker krefter på å forsvare kommunistisk undertrykkelse – i dag, i Norge, i oktober 2010.

I løpet av fire dager produserte NTB tre faktafeil i to ulike meldinger om én og samme sak.

Det gjaldt ankesaken til Bjarte Baasland i Lagmannsretten (som det for øvrig ikke skal handle om her). NTB skrev at han var blitt dømt for «grov økonomisk utroskap», mens han i virkeligheten ble dømt for «grovt bedrageri». NTB skrev også at han var dømt til å tilbakebetale 27,7 millioner kroner, mens den korrekte summen skulle være 26,6 mill. Disse to feilene gjorde jeg oppmerksom på i en e-post jeg sendte til NTB. Jeg fikk raskt et vennlig svar fra en hyggelig vaktsjef, som beklaget og fortalte at de allerede hadde oppdaget feilene og rettet dem opp i en ny versjon av artikkelen.

Fint, det. Og da blir det jo opp til de enkelte redaksjonene å korrigere feilene i egne medier, men det er det åpenbart ingen som tenker på å gjøre. Bare se:

E24, Vårt Land, VG bommet på halvparten, Dagbladet og Stavanger Aftenblad får summen riktig, men opererer med termen «grov utroskap» (kanskje kulturradikalerne i Dagbladet mener det er på tide å innføre straff for utroskap?), mens Nettavisen slenger på en artig liten t («grovt utroskap»).

Så faller det altså ny dom i Lagmannsretten, og NTB kan fortelle verden at straffen nå er 9 måneder kortere enn i Tingretten – og samtidig 6 måneder lengre enn aktoratets påstand. Dette siste er, som man forstår, selvsagt feil. Det ville ha vært riktig for ett år siden, etter dommen i Tingretten. Nå blir det bare uforståelig. (NTB henviser til Aftenposten når det gjelder denne opplysningen. Men, tar man seg bryet med å sjekke, så oppdager man raskt at hos Aftenposten er dette korrekt referert.) Også denne NTB-artikkelen blir raskt publisert i alle landets største nettaviser:

VG, Dagbladet, TV2, Stavanger Aftenblad, Rogalands Avis, Fædrelandsvennen, Vårt Land gjorde det riktig på nett, men i papirutgaven dagen etter var det likevel feil, mens NRK faktisk klarte å gjøre det riktig.

Man må spørre seg om dette er vanlig? Er NTB like omtrentlig i all sin omgang med fakta? Føler ikke en journalist et særlig ansvar for å være presis i sin omtale av alvorlige straffesaker?

Og, det samme gjelder (i særdeleshet nettutgavene av) VG, Dagbladet, NRK, Vårt Land, nettavisen m.fl.: Skrur de av den kildekritiske evnen, når de leser nyhetsmeldinger fra NTB? Glemmer de at redaktøransvaret likevel er deres eget, selv om de trykker meldinger fra eksterne nyhetsbyråer som NTB?

Jada, det kunne ha vært verre feil, med større konsekvenser. Og jada, nettredaksjoner jobber under tidspress og så videre. Men, det enkle faktum gjenstår, at det tok meg nøyaktig tre raske googlesøk å få korrekt svar på de tre nevnte feilene. Og var det egentlig min jobb å sjekke dette?

han etterlot seg
en pen bunke

betalte regninger

sirlig stablet
i hauger på gulvet

der de fant ham
med hånden

i fast grep
rundt brevåpneren

Henny (snart 3) fikk pass da hun var 7 måneder gammel. Det gikk ut på dato allerede i vår, og hun måtte altså få nytt pass før vi skulle reise til Spania i sommer. Og Kaja (1) måtte få sitt aller første pass, før vi kunne sette oss på flyet sørover.

I 2008 endte vi – etter mislykkede forsøk med Henny i fotoboksen – opp med å gå til fotograf. Resultatet ble helt greit. Og dyrt. Denne gangen mente jeg at vi skulle få til å kreere like velegnede passfoto her hjemme. «Alt vi trenger er en hvit papplate som bakgrunn!»

Men, for alle dem som vil forsøke dette hjemme: Husk at passmyndighetene stiller strenge krav til utseende på passfotoet! Det gjelder også barn. Barnet må blant annet se rett inn i kamera. Og – viktig, viktig – barnets munn må være lukket. Slik ble fotosesjonen med Kaja:

Tro det eller ei, men ett av disse bildene klarte jeg å bearbeide såpass at det passerte passkontorets nåløye. Takk til saksbehandleren som slapp Kaja gjennom nåløyet! (Jeg tipper hun hadde småbarn selv.)