– [...] Det er ikke vanskelig å finne en dissident i et land med over 1,3 milliarder innbyggere, men poenget er at mange i Kina er fornøyd med hvordan de har det. Dette er bare nok et bidrag til å stemple Kina som et udemokratisk land, vurdert ut fra vestlige kriterier. Jeg mener det er totalt misforstått, og det vil kineserne også tenke.

Sier professor ved NTNU i Trondheim, Arnulf Kolstad, til VG Nett. Han vet helt sikkert mye mer om Kina enn meg. Men, jeg vet i det minste noe. Jeg vet at mens én ting kan gjøre seg gjeldende i en del av Kina, kan dette forholde seg totalt annerledes i en annen del av Kina. Og jeg vet at ytrings- og trosfriheten ikke er under angrep overalt i Kina, hele tiden. Men at den er det, i bestemte områder og i gitte situasjoner, dét skal det ikke være mulig for en redelig sjel å betvile.

Ja, det er saktens mye jeg ikke vet om dagens Kina. Men jeg vet noe.

Jeg vet at verdens menneskerettighetsorganisasjoner fulgte nøye med på kinesiske myndigheter i tiden før, under og etter OL i Beijing i 2008. Jeg vet at menneskerettighetssituasjonen forverret seg i denne perioden. Antallet vilkårlige arrestasjoner økte, blant annet gjaldt det husmenighetsledere.

Jeg vet at en annen av Kinas mange fengslede dissidenter, Alimuijang Yimiti, er dømt til 15 års fengsel for noe myndighetene kaller «irregulære religiøse aktiviteter».

Jeg vet at Kina er en bremsekloss i FN og andre internasjonale sammenhenger, når det gjelder å gjennomføre slagkraftige tiltak mot militærjuntaen i Burma.

Jeg vet at både Falun Gong, tibetanske buddhister og kristne husmenigheter har vært utsatt for gjentatte angrep og overgrep fra kinesisk politi og myndigheter, på grunn av sine religiøse aktiviteter.

Jeg vet at Kina, som hovedregel, tvangsreturnerer flyktninger fra Nord-Korea, hvis disse pågripes av kinesisk politi. Ved retur blir de i verste fall henrettet (det anses som landsforræderi å flykte fra Nord-Korea). Er man «heldig», blir man sendt til tvangsarbeid eller i en av de fryktede konsentrasjonsleirene.

Jeg skraper bare litt i overflaten med disse eksemplene. Men, det lille jeg vet, overbeviser meg om følgende: Arnulf Kolstad bagatelliserer menneskelig lidelse. Han fortrenger det han ikke liker og forvrenger virkeligheten. Han bestemmer seg for å overse de totalitære trekk ved det kinesisk-kommunistiske styresett. For øvrig har NTNUs professor Arnulf Kolstad en politisk fortid som bystyremedlem for SF, Sosialistisk Folkeparti.

– I Kina har de ikke en gang et eget ord for meg. De tenker hele tiden relatert til andre mennesker. Når vi snakker om ytringsfrihet er det ytringsfrihet i vår forstand vi mener. Kina realiserer menneskerettigheter i deres kultur og på deres utviklingsnivå.

Sier Kolstad, fremdeles ifølge VG Nett. Men: Poenget med universelle menneskerettigheter er vel nettopp at disse ikke er betinget av de skiftende lokale kulturelle og politiske forhold, men altså at de er universelle, ubetingede – og selvinnlysende? Kanskje professor Kolstad bør spørre Liu Xiaobo, Alimujiang Yimiti, Hua Huiqi, Gao Zhisheng (for å ta et svært lite utvalg) om de er enige i at kinesiske myndigheter utøver en klok menneskerettighetspolitikk, i tråd med kinesisk kultur?

Eller mener professor Kolstad at det er «innenfor den kinesiske kulturens naturlige rammer» at myndighetene fengsler mennesker de finner brysomme? Vi snakker jo her ikke om noen timer eller dager bak lås og slå – for to av de nevnte personene dreier det seg om rettskraftige dommer på elleve og femten år i fengsel.

Men, selvsagt. Som Kolstad så klokt påpeker, så har jo Kina tross alt 1,3 milliarder innbyggere. At noen av dem må sitte uskyldig fengslet i et år eller femten, bevares, det hører da bare med til områdets kulturelle egenart og lokalkoloritt!

Det overraskende ved Kolstads uttalelser er ikke at de er nye. Nei, det var den samme typen bevisst forvrengning og fortielse av virkeligheten som gjorde det mulig for norske intellektuelle venstreradikalere (som man ikke minst fant i Kolstads gamle SF) å gi sin støtte til Maos brutale regime.

Det overraskende er at det finnes tenkende mennesker som fremdeles bruker krefter på å forsvare kommunistisk undertrykkelse – i dag, i Norge, i oktober 2010.