Før fødselen

Når Gud blir menneske
husker vi hvem vi er.

Vi er mennesker, skapt av Gud
til å være akkurat det:

Mennesker.

I våre kropper bor drøm og erindring,
hjertet pulserer. Nærvær av Gud.

I våre kropper bor lengsel og tap,
pulsslaget borte. Fravær av Gud.

Vi bærer det i våre kropper. Alt sammen.

Erindring og drøm.
Lengsel og tap.

Snart fødes du, Gud.
Snart er du hos oss.
Snart er du blitt en av oss.

Og når du blir menneske
husker vi dette,
husker vi hvem vi er:

Du glemte oss aldri, Gud.

 

Nettjournalistikk på avveie

Fra VG nett (NTB) i dag:

Tre skadd i gasseksplosjon i Oslo

18.12.2009 kl. 15:32 Kilde: © NTB

Tre personer er skadd etter at en gassovn eksploderte i Rosenkrantz gate i Oslo.

Vet du noe om denne saken? Tips oss

Politiet fikk melding om ulykken klokken 14.44.

- Tre personer er skadd. De tre var ved bevissthet da redningsmannskaper kom til stedet. Mye tyder på at skadene er alvorlige, sier operasjonsleder Hilde Walsø i Oslo politidistrikt til NTB.

VET DU NOE OM DETTE? TIPS OSS!

Ulykken skjedde i et lokale hvor et firma holder til.

*

Trenger vi denne typen nettjournalistikk? Uferdige, ubearbeidede nyheter som dyttes ut i offentligheten før de har hode og/eller hale? Hvorfor kan ikke journalisten(e) vente med å publisere til de vet nok til å kunne formidle noe mer enn en overskrift?

Jeg tror norske nettmedier er ganske alene i verden om å rapportere så korte, informasjonsfattige nyhetssaker. Gjør en liten undersøkelse selv, og se om du ikke er enig i at norske nettjournalister skiller seg negativt ut når det kommer til å slå raskt og stort opp nokså innholdsløse nyheter – som alle har dette som punchline: «… kommer tilbake med mer» og/eller «artikkelen oppdateres» og/eller «tips oss om denne saken».

På den annen side: Selvsagt er det av avgjørende betydning for offentligheten at vi så raskt som overhodet mulig kan bli opplyst om sentral og presis informasjon som denne: «Ulykken skjedde i et lokale hvor et firma holder til.»

 

Tap eller seier i siste omgang?

Jeg forsøker å få med meg litt av hva som skjer på klimamøtet i København for tiden. Dét er ikke helt enkelt. Tydeligvis er det også mange av deltagerne, og journalistene, som vandrer rundt i en følelse av kaos.

Hva skjer om konferansen ikke munner ut i annet enn en felles «politisk erklæring» om at «noe må gjøres» for å kutte CO2-utslippene?

Eller skal vi stole på at en fredsprisvinner har et trumfkort i ermet – eller bare karisma nok – til å trylle frem enighet med bl.a. Kina?

Hva må egentlig til? Hvis denne konferansen feiler – og da mener jeg at alt annet enn en forpliktende, internasjonal avtale om finansiering og CO2-kutt er å feile – da må vi dessverre konstatere at verdens ledere ikke har bestått lederprøven.

Ja, det er spørsmålet: Hva må egentlig til?

 

Musikk til lyst og (ned)last

Innrømmelse: Jeg har aldri lastet ned musikk eller film via mer eller mindre ulovlige fildelingstjenester.

Noen tror jeg er dum. Ja, kanskje det. Men, jeg liker iTunes. Ja, jeg har attpåtil noen prinsipper når det gjelder tekst/musikk, opphavsrett og åndsverk som jeg ikke er villig til å kaste over bord.

Men, ærlig talt: Hvorfor ikke bare skaffe seg all musikken gratis? Hvorfor betale for noe jeg kan «fikse» uten å måtte betale et rødt øre – og også uten å frykte politianmeldelse eller sosial stigmatisering?

Fordi musikk ikke bør være gratis. Fordi jeg synes 80 kroner for et rykende ferskt album – og åtte kroner per spor – er en helt overkommelig og rimelig pris. Fordi Spotify foreløpig ikke er et godt nok alternativ. Fordi politikere flest nøler og fomler og åpenbarer stor mangel på innsikt i opphavsrett, åndsverk og musikkindustri – og ikke overbeviser meg om at de i fremtiden vil verne om det helt grunnleggende premisset: Det en låtskriver skaper, det har vedkommende også rettmessig krav på.

(Apropos: Mitt siste iTunes-kjøp: Mathias Eick m.fl.: Tre Vise Menn: Årets juleplate? Må høre først. Nettopp kjøpt den.)

 

Den enkle, vanskelige trosfriheten

Det er lett å være tilhenger av trosfrihet.

På generelt grunnlag. For alle, overalt. Ikke minst for kristne trossøsken i land som Iran, Pakistan, Vietnam, Egypt, Kina.

Men ofte blir det vanskeligere å være tilhenger av trosfrihet når det ikke er oss selv det gjelder. For eksempel når det dreier seg om trosfrihet for muslimer – i vårt eget land. Er vi fremdeles trosfrihetens forkjempere?

Som kristne, og som nordmenn, må vi reflektere over dette på forhånd; vi må komme de aktuelle problemstillingene i forkjøpet: Ville vi, og våre folkevalgte, ha akseptert et forbud mot å bygge minareter i Norge? Neppe i dag. Ikke i morgen heller. Men hva om ti år? Tredve år?

Trosfrihet kan forklares på mange måter. For eksempel gjennom en negasjon:

Vi vet ikke hva trosfrihet er før noen tar den fra oss.

Og kanskje forstår vi bedre hva trosfrihet virkelig er, når vi selv har kjent at det iblant kan koste noe å innrømme andre religioner den samme grad av trosfrihet som vi innrømmer oss selv?

Da er det viktig å minne hverandre om at trosfriheten ikke blir mindre når den deles med andre. Den vokser. Dét er alltid et gode.

 

Løsningen, ikke sant!

Det er alltid godt med enkle løsninger på vanskelige problemer. Derfor hilser gislus velkommen en FN-rapport som påpeker at det gir klimagevinst å bruke kondom. Det fører nemlig til at klodens befolkningsvekst begrenses, og dermed at det ikke blir fullt så mange mennesker som trenger elektrisitet, energi, drivstoff, brensel, varme og sånne derre miljøfarlige ting og sånt.

Ja, ikke sant? Helledussen, at ingen har tenkt på det før! Og hvorfor stoppe der? Tenk: For å unngå alle de derre skikkelig kjipe sultkatastrofene og alle sånne derre veldig, veldig dumme ting, assa så er det jo bare å ikke lage så innmari masse barn, da!

Ja, og hvorfor stoppe der? Folkens, ikke sant atte her er jo selve kremløsningen på alle verdens sorger og smerter! Ikke sant? Ja, for atte uten mennesker, så er det jo heller ikke noe sorg, og heller ikke noen som sulter og har det vondt og sånn, og uten noen mennesker er det jo ikke noen som lager trøbbel med klima våres og de miljøgreiene dersånn!

 

Fakkeltog

Den 9. november gikk omkring 200 personer i fakkeltog gjennom Oslos gater. Det var en markering av Krystallnatten i 1938, til støtte for grupper og minoriteter som utsettes for forfølgelse og diskriminering i vår egen tid. Vårt Land brakte en fin artikkel fra markeringen.

To dager senere, den 11. november, går enda flere personer i fakkeltog gjennom Oslos gater. Nå lyder hovedparolen: «Å skifte tro er en menneskerett.» En rekke kristne trossamfunn og organisasjoner står samlet bak arrangementet. Utenfor Stortinget leveres et opprop til Svein Roald Hansen, nestleder i Utenriks- og forsvarskomiteen.

Ettersom Vårt Land ikke fant det naturlig å prioritere dette fakkeltoget, kan dere se bildene her i stedet. Eventuelt kan du ta en kikk på utvalget nedenfor:

«Lenkegjengen» gikk fremst i fakkeltoget.

Folket samles på Eidsvolls plass

Sett fra Løvebakken

 

Det enkle er ofte det beste

Skader, ulykker, sykdom, svineinfluensa. Alt dette er det mye enklere å unngå enn folk flest er klar over. Med unntak av kommuneoverlegen i Bergen. Han viser oss at det enkle ofte er det beste. Men også gislus har en del gode tips å bidra med:

For å unngå å bli utsatt for en bilulykke: Ikke sett deg inn i en bil.

For å unngå idrettsskader: Slutt å bedrive idrett.

For å unngå skattesmell: Betal dobbelt så mye i skatt som du behøver.

For å unngå uønsket graviditet: Ikke ha samleie.

For å unngå økte renteutgifter på banklån: Ikke ta opp lån.

For å unngå å snuble i trappen: Ikke gå i trapper.

For å unngå å bli smittet av svineinfluensa: Hold deg hjemme. Kjør bil alene. Dropp kollektivtrafikk, kino, teater, butikker, postkontorer, forelesningssaler og alle andre steder der det er en fare for at det befinner seg opptil flere mennesker på én gang. Lev som en eremitt.

 

Mirror Mass

Hva er egentlig dette?

Låter det som de gamle 90-tallsheltene «Deep Forest» på moderne nattverdsmesse i katakombene under Istanbul?

Jeg vet ikke – se selv!

 

Og vinnerne er …

Jeg har lyst til, nå når det har gått litt tid siden valgdagen, å utnevne Stortingsvalgets to moralske vinnere: Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim.

Jeg synes det er forferdelig leit at sentrumsalternativet i norsk politikk så til de grader gikk ned for telling den 14. september. Nå skal begge partier evaluere, dissekere, undersøke, rapportere, diskutere, lytte og snakke. Jeg håper ikke denne prosessen varer for lenge. Selvransakelse er en god ting, men den er først og fremst interessant for dem som er med på innsiden og opplever selv å være del av den interne prosessen. Fra utsiden kan slike selvransakelsesperioder fortone seg som taushet og fravær fra den politiske debatten. La derfor ikke tausheten/selvransakelsen vare for lenge!

Venstre har kanskje en enklere selvransakelse å gjøre. Ettersom Sponheim tropper av, kan partiet lettere sette strek og se fremover. Likevel er det ingen suksessformel for politiske partier å kaste lederen straks man møter alvorlig motstand. Det håper og tror jeg at KrF forstår.

I et demokrati er det faktisk bare én suksessformel for politiske partier som søker regjeringsmakt: Å stå for den politikken som flest mulig av landets innbyggere vil ha. Dét er imidlertid nødvendigvis ikke en suksessformel for en god politikk og et godt samfunn. Jeg mener at det nettopp var dette både Høybråten og Sponheim tok konsekvensen av (stort sett med fylkesledere og øvrig partiledelse i ryggen): Deres politiske og menneskelige integritet veide tyngre enn utsiktene til en plass ved bordet til statsminister Jensen eller Solberg.

Derfor, altså: En blomst til Lars Sponheim og en blomst til Dagfinn Høybråten – fordi de, paradoksalt nok, har overbevist meg om at sentrum i norsk politikk både er livskraftig, handledyktig og selvstendig. Og, merk: Nettopp derfor har dette sentrum også en fremtid.