Musikk til lyst og (ned)last

Innrømmelse: Jeg har aldri lastet ned musikk eller film via mer eller mindre ulovlige fildelingstjenester.

Noen tror jeg er dum. Ja, kanskje det. Men, jeg liker iTunes. Ja, jeg har attpåtil noen prinsipper når det gjelder tekst/musikk, opphavsrett og åndsverk som jeg ikke er villig til å kaste over bord.

Men, ærlig talt: Hvorfor ikke bare skaffe seg all musikken gratis? Hvorfor betale for noe jeg kan «fikse» uten å måtte betale et rødt øre – og også uten å frykte politianmeldelse eller sosial stigmatisering?

Fordi musikk ikke bør være gratis. Fordi jeg synes 80 kroner for et rykende ferskt album – og åtte kroner per spor – er en helt overkommelig og rimelig pris. Fordi Spotify foreløpig ikke er et godt nok alternativ. Fordi politikere flest nøler og fomler og åpenbarer stor mangel på innsikt i opphavsrett, åndsverk og musikkindustri – og ikke overbeviser meg om at de i fremtiden vil verne om det helt grunnleggende premisset: Det en låtskriver skaper, det har vedkommende også rettmessig krav på.

(Apropos: Mitt siste iTunes-kjøp: Mathias Eick m.fl.: Tre Vise Menn: Årets juleplate? Må høre først. Nettopp kjøpt den.)

 

Den enkle, vanskelige trosfriheten

Det er lett å være tilhenger av trosfrihet.

På generelt grunnlag. For alle, overalt. Ikke minst for kristne trossøsken i land som Iran, Pakistan, Vietnam, Egypt, Kina.

Men ofte blir det vanskeligere å være tilhenger av trosfrihet når det ikke er oss selv det gjelder. For eksempel når det dreier seg om trosfrihet for muslimer – i vårt eget land. Er vi fremdeles trosfrihetens forkjempere?

Som kristne, og som nordmenn, må vi reflektere over dette på forhånd; vi må komme de aktuelle problemstillingene i forkjøpet: Ville vi, og våre folkevalgte, ha akseptert et forbud mot å bygge minareter i Norge? Neppe i dag. Ikke i morgen heller. Men hva om ti år? Tredve år?

Trosfrihet kan forklares på mange måter. For eksempel gjennom en negasjon:

Vi vet ikke hva trosfrihet er før noen tar den fra oss.

Og kanskje forstår vi bedre hva trosfrihet virkelig er, når vi selv har kjent at det iblant kan koste noe å innrømme andre religioner den samme grad av trosfrihet som vi innrømmer oss selv?

Da er det viktig å minne hverandre om at trosfriheten ikke blir mindre når den deles med andre. Den vokser. Dét er alltid et gode.

 

Løsningen, ikke sant!

Det er alltid godt med enkle løsninger på vanskelige problemer. Derfor hilser gislus velkommen en FN-rapport som påpeker at det gir klimagevinst å bruke kondom. Det fører nemlig til at klodens befolkningsvekst begrenses, og dermed at det ikke blir fullt så mange mennesker som trenger elektrisitet, energi, drivstoff, brensel, varme og sånne derre miljøfarlige ting og sånt.

Ja, ikke sant? Helledussen, at ingen har tenkt på det før! Og hvorfor stoppe der? Tenk: For å unngå alle de derre skikkelig kjipe sultkatastrofene og alle sånne derre veldig, veldig dumme ting, assa så er det jo bare å ikke lage så innmari masse barn, da!

Ja, og hvorfor stoppe der? Folkens, ikke sant atte her er jo selve kremløsningen på alle verdens sorger og smerter! Ikke sant? Ja, for atte uten mennesker, så er det jo heller ikke noe sorg, og heller ikke noen som sulter og har det vondt og sånn, og uten noen mennesker er det jo ikke noen som lager trøbbel med klima våres og de miljøgreiene dersånn!

 

Fakkeltog

Den 9. november gikk omkring 200 personer i fakkeltog gjennom Oslos gater. Det var en markering av Krystallnatten i 1938, til støtte for grupper og minoriteter som utsettes for forfølgelse og diskriminering i vår egen tid. Vårt Land brakte en fin artikkel fra markeringen.

To dager senere, den 11. november, går enda flere personer i fakkeltog gjennom Oslos gater. Nå lyder hovedparolen: «Å skifte tro er en menneskerett.» En rekke kristne trossamfunn og organisasjoner står samlet bak arrangementet. Utenfor Stortinget leveres et opprop til Svein Roald Hansen, nestleder i Utenriks- og forsvarskomiteen.

Ettersom Vårt Land ikke fant det naturlig å prioritere dette fakkeltoget, kan dere se bildene her i stedet. Eventuelt kan du ta en kikk på utvalget nedenfor:

«Lenkegjengen» gikk fremst i fakkeltoget.

Folket samles på Eidsvolls plass

Sett fra Løvebakken

 

Det enkle er ofte det beste

Skader, ulykker, sykdom, svineinfluensa. Alt dette er det mye enklere å unngå enn folk flest er klar over. Med unntak av kommuneoverlegen i Bergen. Han viser oss at det enkle ofte er det beste. Men også gislus har en del gode tips å bidra med:

For å unngå å bli utsatt for en bilulykke: Ikke sett deg inn i en bil.

For å unngå idrettsskader: Slutt å bedrive idrett.

For å unngå skattesmell: Betal dobbelt så mye i skatt som du behøver.

For å unngå uønsket graviditet: Ikke ha samleie.

For å unngå økte renteutgifter på banklån: Ikke ta opp lån.

For å unngå å snuble i trappen: Ikke gå i trapper.

For å unngå å bli smittet av svineinfluensa: Hold deg hjemme. Kjør bil alene. Dropp kollektivtrafikk, kino, teater, butikker, postkontorer, forelesningssaler og alle andre steder der det er en fare for at det befinner seg opptil flere mennesker på én gang. Lev som en eremitt.

 

Mirror Mass

Hva er egentlig dette?

Låter det som de gamle 90-tallsheltene «Deep Forest» på moderne nattverdsmesse i katakombene under Istanbul?

Jeg vet ikke – se selv!

 

Og vinnerne er …

Jeg har lyst til, nå når det har gått litt tid siden valgdagen, å utnevne Stortingsvalgets to moralske vinnere: Dagfinn Høybråten og Lars Sponheim.

Jeg synes det er forferdelig leit at sentrumsalternativet i norsk politikk så til de grader gikk ned for telling den 14. september. Nå skal begge partier evaluere, dissekere, undersøke, rapportere, diskutere, lytte og snakke. Jeg håper ikke denne prosessen varer for lenge. Selvransakelse er en god ting, men den er først og fremst interessant for dem som er med på innsiden og opplever selv å være del av den interne prosessen. Fra utsiden kan slike selvransakelsesperioder fortone seg som taushet og fravær fra den politiske debatten. La derfor ikke tausheten/selvransakelsen vare for lenge!

Venstre har kanskje en enklere selvransakelse å gjøre. Ettersom Sponheim tropper av, kan partiet lettere sette strek og se fremover. Likevel er det ingen suksessformel for politiske partier å kaste lederen straks man møter alvorlig motstand. Det håper og tror jeg at KrF forstår.

I et demokrati er det faktisk bare én suksessformel for politiske partier som søker regjeringsmakt: Å stå for den politikken som flest mulig av landets innbyggere vil ha. Dét er imidlertid nødvendigvis ikke en suksessformel for en god politikk og et godt samfunn. Jeg mener at det nettopp var dette både Høybråten og Sponheim tok konsekvensen av (stort sett med fylkesledere og øvrig partiledelse i ryggen): Deres politiske og menneskelige integritet veide tyngre enn utsiktene til en plass ved bordet til statsminister Jensen eller Solberg.

Derfor, altså: En blomst til Lars Sponheim og en blomst til Dagfinn Høybråten – fordi de, paradoksalt nok, har overbevist meg om at sentrum i norsk politikk både er livskraftig, handledyktig og selvstendig. Og, merk: Nettopp derfor har dette sentrum også en fremtid.

 

100 000

Omkring 100 000 nordmenn er i kirken hver søndag. Det er mange mennesker. Det er mange kirker. Men det er likevel ikke så mange. Ikke når man vet at 80 % av alle nordmenn er medlemmer i Den norske kirke. Derfor er alle enige om at vi må få flere til å komme til gudstjeneste. Man ønsker likevel ikke å tallfeste noe mål for gudstjenestebesøket. Noe som sikkert er lurt.

Men, vent nå litt. Hva om en menighet i Den norske kirke faktisk satte seg helt konkrete mål for hvor mange som skulle komme til gudstjeneste? Hva om man bestemte seg for at gudstjenestebesøket skulle dobles i løpet av … ja, la oss si, fem år? Hva da? La oss se på dette (littegrann fiktive) menighetsrådsreferatet:

SAK 0347(a)/0909 – menighetsrådets vedtak: Lofterud menighet skal doble deltagelsen ved søndagens gudstjenester – fra ca. 45 til ca. 90 personer – innen utgangen av 2014. Menigheten står samlet bak vedtaket. Menigheten gir samtidig stafettpinnen videre og oppfordrer alle menigheter i Den norske kirke til å arbeide for en tilsvarende dobling av gudstjenestebesøket i løpet av femårsperioden. Lofterud menighet ønsker å starte en nasjonal gudstjenestedugnad på folkekirkelig grunn.

Ja! Flott? Flott! Er det mulig? Nei. Ja? Kanskje. Hvem vet? Det er selvsagt umulig å garantere en så stor økning. Men hva med i det minste å tallfeste en ønsket økning i den lokale menighetens gudstjenestebesøk? Begynne forsiktig? Våge å være litt mer konkrete enn det de til slutt valgte å være i Lofterud menighet:

«Prinsippdokument for Lofterud menighet», § 2 c): Lofterud menighet ønsker at flere skal komme på søndagens gudstjenester. Menighetens ansatte (i begge tjenestelinjer) og frivillige (av alle formater) har stadig vekk dette ønsket med seg i bakhodet (ikke minst på ulike komitéplan), særlig i den daglige menighetsvirksomheten og i menighetens daglige liv (og i den daglige drift av menigheten).

Uansett: Én ting er helt tydelig: Å øke gudstjenestebesøket kan ikke menighetsstaben gjøre på egen hånd. De viktigste personene i en slik satsning er – først og sist – den enkelte gudstjenestegjenger. Og, om man så ikke skulle nå målet om dobling: Kanskje man likevel vil ha oppnådd opptil flere viktige delmål? Det tror jeg.

Men, selvfølgelig. Det hele er urealistisk. Urealistisk? Ja, selvfølgelig. Selvfølgelig? Det er urealistisk. Jeg skjønner. Skjønner jo det. Alle skjønner det. Ja. Joda. Ikke sant? Ikke sant. Ja, ja. (Tar en slurk kaffe.) Ja. Joda. Vi får holde frem med vår fornuftige og fremtidsrettede plan om å fortsette å konsentrere oss om det vi virkelig kan:

Vakre visjonsdokumenter. Stramme strategiplaner. Kraftfulle komitéuttalelser. Saftige saksfremlegg. Åndfulle årsrapporter. Meningsfylte menighetsrådsreferater. Uimotståelige utvalgsdokumenter.

(Og se -

alt skal senkes stille ned

i jordens jevne juv

og gjenoppstå der

som gulnet glemsel,

som avmektige arkivreferanser,

som salig støv og

hjelpeløs, hjelpeløs jord.)

 

Kaffe? Ja, takk!

Det er ikke bare bare å finne gode kaffekopper. I vårt hjem har det i lang tid (alltid?) vært slik at vi har noen gode enkeltkopper, men aldri mer enn to kopper av samme type. Dette har, særlig i forbindelse med besøk, vært en aldri så liten kilde til frustrasjon for husfruen. Derfor kjøpte hun nylig, litt på impuls, et sett med kopper som hun likte særdeles godt:

«Joda,» sa husbonden (undertegnede). «Fine kopper. Men: Altfor store til å bruke som kaffekopper i hverdagen! Disse krusene er pene og trivelige, og gir assosiasjoner til tepper, peis, høst og Kari Bremnes i CD-spilleren. Vel og bra, men ikke noe for ekte mannfolk.» Husfruen holdt på sitt: «Det er akkurat dette vi trenger – og de er så fine!» Husbonden like urokkelig: «Joda, vi beholder disse. Men jeg må være ærlig og si det som det er, at jeg kommer nok til å fortsette å bruke de gamle, frittstående koppene våre.» Så gikk det noen dager, ikke mange, og plutselig befant både husfrue og husbond seg på GlasMagasinet – der man solgte alle varer med 50% rabatt. I jakten på en dugelig hverdagsstekepanne (med et prisnivå et godt stykke under Jamie Oliver) åpenbarte disse koppene seg:

«Hva med disse Le Creuset-koppene?» sa husfruen, som i sitt stille sinn nok gjerne ville at også husbonden skulle ha kaffekopper å være fornøyd med. «Jepp,» svarte husbonden entusiastisk, «dette er akkurat det jeg tenker på! De er både klassiske og stilige, passe store og ser ut til å være gode å drikke av. Ja, de selges jo også til halv pris!» Og mer var det ikke å diskutere! Derfor har husfrue og husbond nå hvert sitt sett med kaffekopper. Og når vi har besøk, får herrene servert sin kaffe i svarte, og kvinnene i hvite, kopper. Så får vi se om husbondens nye, svarte kopper på sikt kan utkonkurrere den frittstående, uavhengige koppen som de siste fire-fem årene har vært husbondens ubestridte førstevalg når kaffen skal nytes:

Ja, du fnyser kanskje hånlig. Men denne koppen er ikke husbondens førstevalg på grunn av den lekre, smakfulle dekoren – men fordi den er eksepsjonelt god å drikke kaffe av!

 

Kontantstøtte & barnehagedekning

KONTANTSTØTTE

Nå forsvinner kontantstøtten. I alle fall delvis, det vil si for toåringene. Jeg skjønner fremdeles ikke at Regjeringen ser det som så ekstremt viktig å bli kvitt kontantstøtten. Det hviler noe irrasjonelt over den rød(grønn)e kampen mot denne sympatiske velferdsordningen.

Jeg holder med Inger Lise Hansen (KrF) som sier at Regjeringen feiler når de bruker fjerning av kontantstøtten som integreringspolitisk virkemiddel. Det er for det første uttrykk for en uhyre pinglete integreringspolitikk, for det andre er det høyst problematisk å bruke noen utvalgte statistiske tall fra indre Oslo Øst (hvor det er mange innvandrermødre som benytter seg av kontantstøtten) som prinsipielt utgangspunkt for velferdsordninger som gjelder for hele Norge.

Jeg synes ikke det er noen nasjonal tragedie dersom kontantstøtten forsvinner. Men jeg irriterer meg kraftig over måten det skjer på, og over de to hovedargumentene Regjeringen bruker: 1) At det ikke er så mange som bruker den, «bare» 40 000 i året (hvilket jo heller er et argument for å beholde den!), og 2) at kontantstøtten hindrer norsklæringen for innvandrerbarn; men jeg reagerer på at SV- og Ap-politikere fremstiller det som om disse barna henger i skjørtene på mor helt til de begynner på skolen; sannheten er jo at kontantstøtten kun gjelder for ett-/toåringer (og nå altså bare for ettåringer). Dette er blitt en markeringssak for de rød(grønn)e, derfor er også argumentasjonen blitt så skrekkelig dårlig.

BARNEHAGEDEKNING

Noen er nødt til å påpeke det: Under valgkampen skrøt partilederne Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gang på gang av at de nå hadde oppnådd full barnehagedekning. Dessverre tok aldri journalistene tak i dette (det er i slike stunder man husker at flertallet av norske journalister stemmer rødgrønt) – nei, regjeringspartiene slapp meget, meget, meget billig i den store barnehagesaken. Derfor er det viktig å si det, klart og tydelig:

Det er fremdeles en hel del barn i dette landet som i praksis ikke har barnehageplass.

Men de prøver, dét skal de ha. Her hjemme fikk vi telefon fra bydelen for et par uker siden, med tilbud om barnehageplass i en midlertidig barnehage på Huseby. Dette ligger et godt stykke utenfor vår bydel. Jeg ville ha brukt halvannen time hjemmefra til jobb via barnehagen, med denne løsningen.

Det var ikke noe å vurdere. Vi takket nei. (Men jeg lurer på om noen andre enn Oslo-folk er nødt til å akseptere å få barnehageplass i det som i praksis er nabokommunen?) Dette er likevel fint for Regjeringen, som nå kan krysse oss av på skjemaet og notere at vi har fått tilbud om, men takket nei til, offentlig barnehageplass. Lenge leve statistikken!

Heldigvis: Når det offentlige tilbudet er utilstrekkelig, er vi glade for å kunne benytte oss av en god, privat løsning: Den lokale familiebarnehagen. (Betraktelig billigere er det også.)